Som kjent kommer førti års krisa akkurat når den skal komme, noen ganger før. Det skjedde i hvert fall for meg. Kjenner du igjen tanken som » er dette alt?», «har jeg utnyttet alle mine ressurser?», «lever jeg som jeg vil»? Jeg har en nær venn som reiser Europa rundt, i ett år! Med tre unger og en matglad mann, (som forøvrig skriver fantastiske blogger på reisen, til glede for alle oss andre reisesugne.) Jeg synes det er helt fantastisk at man våger å gjøre noe så drastisk. Ja, jeg synes det er tøft å bryte opp fra skoler og jobb og møte verden, ukjent og uten å vite hva som kan skje. Nå er jeg en av de litt engstelige typene. JEG syntes det var vågalt å dra tre uker i Europa med to unger i baksetet.. men heldigvis gikk alt bra, det verste som skjedde var at jeg mistet en nøkkel til en leilighet i heissjakten(!), og vi måtte dekke regningen på en ny dyr nøkkel.. Å reise over til Frankrike fra Spania med skogbrann på hver side av veien var kanskje hakket verre når jeg tenker meg om. Men følelsen vi hadde da vi kom hjem til vårt trygge hjem, med bagasjen fylt opp av nye opplevelser det var det beste. Jeg følte at vi hadde levd.
Føler du at du lever?
Her om dagen snakket jeg med en deltager om et radio program hun hadde hørt på den morgenen. Det viser seg at prosentandelen kvinner som slår øker. Og hvorfor slår kvinner? Det er en kjensgjerning at stressnivårt stadig øker, at kravene hjemme og på jobb er større, og dessverre er dette en av konsekvensene. Kvinner slår.
Tilbake til førti års krisa. Hvordan takler man krisen når den kommer? Det finnes uendelige eksempler. Jeg valgte å si opp jobben i svangerskapspermisjon. Uten sikkerhetsnett. Men med en pilates sertifiseringen i hånda. Jeg hadde tross alt 26 påmeldte på kurs og var overbevist om at dette var det eneste riktige… Men den følelsen av å våge, kaste seg ut i det ukjente var helt fantastisk, det var frihet. Dessuten hadde jeg endelig satt familien som prioritering nr EN. Den dårlige samvittigheten av å ikke være tilstede for barna var borte, jeg følte jeg hadde alt. Samtidig hadde jeg tatt på meg et enormt ansvar ved å bidra økonomisk til familien, uten å ha fast inntekt. Nå viste det seg at jeg hadde tatt riktig avgjørelse, jeg fikk opptil 90 påmeldte i sesongene som fulgte og har kunnet leve av denne jobben i tre år, dette med stor takknemlighet. For ikke lenge siden markerte jeg det med en tre års fest, man må nemlig feire seg selv iblandt, det har jeg lært av Gry Sinding.
Så hva skjer da videre i livet? Jo man møter selvsagt flere kriser, noen er større enn andre, min siste er heldigvis av de små. Det hele starten med tanken om at jeg ville gå til en coach som kunne løse mine utfordringer til ungene. Jeg syntes vi stadig kom i krangel, spesielt om morgenen. Jeg trengte sårt noen verktøy for at jeg ikke skulle eksplodere i hytt og pine. Det var etter en slik morgen, da jeg innhyllet i tårer forstod at det ikke var barna det var noe i veien med. Det var kun meg. Det gikk flere dager med tanker og surr. Jeg endte opp med forståelsen av at jeg rett og slett ikke tok vare på meg selv. Jeg har vært besatt av jobben og nytt prosjekt, og kveldene ble tilbrakt foran tv, for «å koble av». Kjenner du deg igjen? Det er vel ikke en ukjent sak at fulltidsjobb, unger og hus tar mye tid og krefter og at den siste man prioriterer er seg selv? Så hva kan man gjøre? Når hodet er fullt av støy og magen er oppblåst av stress fant jeg boken «Simple Living» av Gitte Jørgensen. Det var mange punkter som hjalp meg å rydde opp og finne mer klarhet. Dessuten begynte jeg å jogge. Og det er utrolig, hvor mye en slik handling har endret dagene mine. Jeg jogger hver dag, men kun tyve min. Jeg vil fortsette med denne vanen, fordi den gir meg alenetid, stilletid og en bevissthet på meg selv og min pust.
Hva har 40- års krisa lært meg? At det nå faen meg er nok. Jeg prioriterer ikke ungene når jeg ikke prioriterer meg selv. Det kommer ikke dem tilgode at jeg er sur og tverr. Dette er et resultat av at jeg skal prøve å «please» alle. Man kan ikke gjøre andre fornøyd om man ikke starter med seg selv. Jeg har selvsagt også fått hjelp utenfra. Det er helt fantastisk. Vi har nå en rekke kvinner i Norges land som heier på andre kvinner, som lager nettverk og som dytter på deg god selvtillit og sparker deg vennlig bak. Det er nemlig det eneste som fungerer. Samhold, at vi støtter og styrker hverandre. Og hvorfor gjør vi det? Fordi vi vil elske oss selv, vår mann, våre barn. Så vi slutter å kjefte, slå og være miserable. Jeg favner om alt og dytter kjærlig alle mine pilates deltagere til å ta vare på seg selv. Alt du trenger er kjærlighet. En stor takknemlig klem til Katrine Aspaas, Gry Sinding, Gitte Jørgensen og Benja Stig Fagerland. Dere tar vare på meg.