I går leste jeg en artikkel skrevet av pappaen til Mikkel. Den gjorde et så stort inntrykk på meg, at jeg hadde lyst til å kjøre ut å ta ned alle plakatene jeg har hengt opp om kurset mitt «Finn ditt mål», lær om meditasjon og visualisering. Pappaen til Mikkel skriver om hvordan man takler å overleve sin egen sønn, men ikke bare det, men å takle å se hvor vondt han har det i sin sykdom og har hatt det i mange år. Pappaen til Mikkel skriver om sine egne tanker og følelser knyttet til mentaltrenere og deres oppfordring til å takle motstand og om man bare tenker positivt så går alt mye bedre. Og om man ikke klarer å tenke positivt som har man feilet. Jeg gremmes. For når man er i en slik fortvilet situasjon blir mentaltreneres utsagn en floskel, en hån, og et enda større slag mot noen som har det så vondt.
I dag tidlig bestemte jeg meg for å sette ord på mine tanker. Men før det leste jeg mer om Mikkels kamp. Og tårene bare renner. Jeg blir helt satt ut, og jeg tenker igjen, hvordan kan jeg bidra med mine kurs? Egentlig har jeg lyst til å skrinlegge alt. Samtidig, når det gjør så vondt, rører det tydelig i en smerte i meg, en egen erfaring som har vært svært smertefull, men også gjort meg tøffere, mer ydmyk og ikke minst gitt meg erfaringer og kunnskap på hvordan jeg har kommet meg videre i livet mitt. Jeg tenker også at kimen til alle som brenner for noe er et ønske om å hjelpe og bruke egne erfaringer til noe godt. Så her står jeg, egentlig ved et veiskille. Skal jeg virkelig gå for det?
Min viktigste jobb og budskap akkurat nå er å kommunisere korrekt. Hva går kursene ut på? Hva kan man forvente?
I min virkelighet handler meditasjon om å senke pulsen, se på tankene som kommer og går, kjenne roen i kroppen og bli kvitt, for en stakket stund denne irriterende kritiske stemmen, som forteller meg hva jeg ikke kan gjøre. På mine kurs forteller jeg om forskjellige metoder på å komme inn i meditasjonens svingninger, det er ingen hokus Pokus, ingen religiøs tilnærming. Jeg er opptatt av hva som er forsket på av endringer i hjernen og kroppen når man mediterer. Min far var opptatt av kunnskap og forskning, jeg har lært noe av det.
Hva kan man forvente av kurset? Jeg snakker også om visualisering. Hvordan ser du for deg fremtiden? Jobb, familie, reise, hobby. Det aller viktigste, hva kommer opp som mest prekært for deg under meditasjonen? Og så hvordan bruke visualisering i meditasjon. Min viktigste jobb på kurset er å være tilstede, skape en trygg ramme og skape en forståelse om at den viktigste jobben innen meditasjon er å praktisere. Akkurat som med fysisk trening. Skape vaner og rutiner. Så oppmuntre og inspirere til nettopp det. Din stund i meditasjonen er bare din, det er din bearbeidelse av tanker og følelser.
Er du i en livsfase som er svært utfordrende anbefaler jeg å snakke med fastlegen din, og få snakket med noen profesjonelle en til en.
Mitt dypeste ønske med kurset er å kommunisere at du har kontroll over ditt liv, og det betyr ikke alt som foregår rundt deg. Men det betyr å bli bevisst hva du tenker og føler og gå videre derfra. Jeg har selv vært på steder i livet hvor jeg tenkte at nå må jeg bare overleve. Ta en dag av gangen. Jeg tenkte så lite om meg selv at jeg ikke skulle vært her. Når jeg ser rundt meg nå og ser hvordan jeg har taklet de siste årene ved å snu tankesett og levemåte er det mye takket være meditasjon og kunnskap om visualisering. Men som pappaen til Mikkel sier, det viktigste er å ha et godt nettverk rundt seg, ha noen å snakke med. At vi er medmennesker og bryr oss om hverandre.
Boken » I Mikkels Lys» kommer nå i høst. Den skal jeg lese.