I går holdt jeg mitt første meditasjons og visualiseringskurs. I forkant var jeg stresset. Høy puls og litt småkvalm. Symptomer på mitt stress er jeg godt kjent med, så jeg satte meg ned, lukket øynene og kjente ennå mer på hva som romsterte seg i hodet og kroppen. Vanligvis kommer alle skrekk bildene, at jeg glemmer det viktigste, at stemmen skjelver under presentasjonen etc. Så etter hvert kommer hvilepulsen og jeg kan se for meg hvordan jeg vil at timen skal være. Men denne gangen var det annerledes. Da jeg satte meg ned på stolen på kjøkkenet, hørte jeg først ungene som holdt på med sitt og så kjente jeg hjertet banke litt ekstra og så kom…Prince. » Dig if you will the picture..» Jeg tenkte, ja det er bra med Prince, men nå må jeg roe meg ned og se for meg dagens time. Sangen ville ikke gi seg. Så da ble jeg sittende da og høre gjennom. Jeg tok meg selv i å smile og kjente hvor godt det var å være i musikken. Så slo det meg, det er jo dette jeg vil formidle, akkurat som i Pilates. Gleden. Jeg vil at både Pilates og meditasjon skal være formidlet med glede. Dessuten kjente jeg på styrken i musikken til Prince og at jeg ville kjenne det samme i meg.
Jeg har hatt kurs i meditasjon før, men denne gangen håpet jeg at strukturen var mer på plass og at jeg kunne slappe av litt mer enn jeg har gjort før. Da min kjære svigermor spurte senere på kvelden hvordan det hadde gått med kurset kom tårene spontant, vi ble forbauset begge to. Det var gledestårer.Jeg kjente på en enorm takknemlighet for at jeg har plantet et ben til ned i jorden, at jeg kan holde kurs i både Pilates og meditasjon med glede og styrke.
Intensjonen med disse meditasjon/ visualiseringskursene er nettopp å skape en trygg plass til å lære noe nytt og gå innover i seg selv. Det er her alle svarene ligger.
Når det gjelder Prince er jeg evig takknemlig for all den musikken han har skapt, for alle de fantastiske øyeblikkene i livet hvor han har vært med, i glede og sorg.