Jeg vil tro Aksel hadde flere tanker i hodet under fallet enn det jeg hadde. Når man ser fallet på tv tar det flere sekunder. Jeg vil tro mitt eget fall tok circa ett sekund, det føltes i hvert fall slik. Det jeg lurer på er hva han tenkte under svevet, hvor ski og staver svever langsomt gjennom luften for så å gå i forrykende fart i selvet smellet, møtet med det røde sikkerhetsnettet. Jeg kjenner hele kroppen grøsser av hvilken påkjenning det må være, å falle igjen, og være redd for om man i det hele tatt overlever. Ok, dødsstatistikken er heldigvis ikke så høy i utfor, men alvorlige skader, ja det er det mange av. Og Aksel vet hvordan det er.
Jeg var i særdeles godt humør på vei til kveldens undervisningsøkt på tre timer. Hadde det vært sol og varmt hadde jeg nok antagelig plystret på veien, men det er ennå januar og gleden gløder mer innvendig. Jeg gikk inn i modus på å instruere, motivere og være tilstede. Jeg var på vei inn i en mental tilstand hvor jeg prøver å slippe alle tanker, og bare være. Det er nok også grunnen til at jeg ble så «eitrandes» sinna da jeg plutselig satt der på isen, og kjente kulden sive inn gjennom treningsbuksen. Dette var ikke en del av planen. Jeg registrerte at jeg fikk hele trykket under venstre hånd i fallet og at det gikk støtvis oppover skulder og nakke. Ikke minst fikk ryggsøylen seg en smell og halebenet? Mot alle odds var det intakt.
Å se Aksel på nyhetene i sykesengen bare timer etter operasjonen med et smil om munnen og med så kloke ord, gjorde at pannen min rynket seg og jeg tenkte «hva er denne mannen laget av?» Hvordan kan man rett etter en operasjon og fått beskjed om at et nytt comeback ikke vil skje før etter ni måneder, være så positiv? Det var da det endret seg for meg også. Det sitter i hodet, hvordan velger man å ta en dårlig nyhet?
Heldigvis var det ingen i nærheten der jeg satt og bannet, og kjente etter om noen ben var brukket. Med ti undervisningstimer i Pilates, halvannen time karate trening og to sykkeltimer på ukeplanen var jeg ikke klar for å bli liggende. Som selvstendig næringsdrivende, med kroppen som verktøy, er det heller ikke særlig gunstig. Da de første deltagerne kom og de fikk vite om fallet, tror jeg klemmene og ønskene om god bedring hjalp meg mer enn to Ibux. Jeg tror også at en jevn strøm av trening, styrke og bevegelighet rett etter fallet gjorde susen for mine mørbankede muskler. Hver morgen har jeg krøket meg ut av sengen og kjent på «vondtene», på dag to, etter syv undervisningstimer, kjente jeg at tårene ville komme, men likevel holdt stemmen seg, forunderlig nok, klar og frisk. Etter dag fire begynte det å gi seg. Da endelig dag fem kom var det på tide å hvile fullstendig. Så her er rådet. Om du skulle være så uheldig å falle, ikke mist fatningen, som Aksel er et godt forbilde på. Om ingen leddbånd ryker eller ben brekkes er det mest sannsynlig kun muskulært. Vær i bevegelse, gå gjerne til en behandler, om det er naprapat, kiropraktor eller fysioterapeut. Jeg forstår hvorfor man vil legge seg ned, hvile og ta det med ro når kroppen gjør vondt, musklene får et sjokk og trekker seg sammen, og de spenner seg. Jeg hadde nok også valgt den muligheten om jeg kunne, men det jeg lærte ved å være i aktivitet så mye etter fallet er at helingen går raskere. Og så det viktigste. Tenk som en Aksel Lund Svindal. Kjenn på støtten rundt deg og be om hjelp og empati. Og om de andre rådene var viktige, her er det definitivt siste og avgjørende rådet ute på glatta, kjøp brodder!