Jeg er vokst opp med Fame og Jane Fonda, Jepp. Jeg sto foran tv med gymdrakten min, leggvarmere og tidenes «palme». Det var det glade åttitallet, hvor vi danset foran tv, foran vinduer som speilte den rosa drakten. Så var det håndball, fotball, skøyter og dans. Og jeg holdt humøret sånn delvis på topp av naturlig adrenalin og endorfiner. Altså tenårene var kjipe, men sånn er livet. Det må nedturer til for å føle oppturene. Og så lærer man stadig mer av livet med å falle litt ned i dumpene. Cèst la vie.
Min kjæreste mamma som jeg er så utrolig glad i var med og trente til Jane Fonda. Det var glede og svette, og så trist at det ikke er på tape. Min mor var opptatt av kosthold, det vil si bl.a å gå ned de fem kiloene som stadig kom etter en deilig, lat sommer. Så jeg husker godt da den halve grapefrukten sto foran henne på bordet om morgenen. Ny høst, ny diett. Det jeg husker var nye dietter og misnøye med nye kilo. Men de rant nå av, det ser man på bildene. Etter et par uker var det tilbake til fiskegratengen, brødskivene, jobb og skole og Fame da. DET sitter så bra i hukommelsen.
Nå er jeg selv førti, min datter på ni danser etter musikkvideoer på ipad. Og så plutselig ser jeg meg selv. Jeg har blitt som min mor. Ikke på dietter, men opptatt av mat selvsagt, men mer psyken. Misnøyen, bevisstheten om at jeg ikke er ung lenger, at kroppen opptrer annerledes, at kakene gir kilo rundt magen…
Det er i hvert fall ett år siden jeg forstod at jeg ikke kunne spise alt, så ja, heldig. Men noen grep måtte til. Jeg kan ikke ofre sjokoladen og heller ikke vinen. Derfor tok jeg på meg joggeskoene, musikk på ørene og ut i skogen. Jogge litt, gå litt, tøye litt og så jogge igjen. Jeg er bedagelig. Jeg er ikke like god på å presse meg selv lenger. Men gledelig, kondisjonen blir bedre.
Så kom våren og fallet og den «virkelige» førtiårskrisen. HA! Er det sånn den er. Det er her psyken vinner over kroppens utseende. Det ble ikke viktigst for meg å gå ned i vekt lenger. Skogen, joggeskoene og musikken ble min terapeut. Og heldigvis og gudsjelov for endorfiner. For de kommer! Når du er aktiv, uansett om det er basketball, sykling eller gå en rask tur i skogen. Og endorfiner hjelper! Det er det beste du kan få naturlig.
Dermed hopper vi tilbake til start, hva er trening for deg? Hvordan klarer du å trene jevnt og trutt? Hvorfor starter du treningen? Og hvordan fortsetter du treningen?
Dette sier fysioterapeut Sara Maria Allen om endorfiner
Hormonet endorfin er nesten alltid til stede når vi er i godt humør. Noen kaller endorfiner for ”lykkehormon” eller ”kroppens eget morfin”. I store doser kan endorfiner gi oss en følelse av ekstase eller eufori, sier Allen som er ansatt på Rikshospitalet i en prosjektlederstilling knyttet til forskning rundt temaet smerter hos pasienter med anginasmerter og pasienter med nevropatiske smerter. Allen underviser ved Rikshospitalets Smerteskole. I tillegg underviser hun andre faggrupper.
– Ordet endo betyr ”i kroppen” og orfin kommer av morfin. Begrepet ble første gang brukt på midten av 70-tallet da forskere klarte å identifisere morfinlignende stoffer i hjernen og i spinalvæsken i ryggmargen. Virkningen av endorfiner ligner det smertestillende middelet morfin. Kroppens evne til å produsere endorfiner forandrer seg ikke med årene.
– Hvordan utløser vi selv endorfiner?
– Det beste er å være i fysisk aktivitet i minimum 20 minutter. Med fysisk aktivitet mener jeg muskelsammentrekninger.
Uansett hvilken grunn du har for å trene, kan vi alle takke endorfinene. Og høsten er her med sin deilige, friske luft. Jeg ønsker deg god trening og god høst!